• Fra Mummidalens mørke

    Dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok

    Den finlandssvenske forfatteren, maleren og illustratøren Tove Jansson (1914–2001) er verdenskjent for de illustrerte bøkene om Mummitrollene, og for blant annet bildeboken Vem ska trösta knyttet? (1960). I 1962 ga hun ut den illustrerte boken Det osynliga barnet, som ble oversatt til norsk året etter. Det usynlige barnet (1963) ble oversatt til norsk ved Gunnel Malmström, og gitt ut på Aschehoug & Co. Boken er også senere blitt gitt ut på nytt.

    Boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Katrine Kalleklev

    Ni noveller med alvorlige temaer

    Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk hjemmefra uten å forklare hvorfor og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

    Slik starter «Hattifnattenes hemmelighet», en av bokens ni noveller som alle handler om Mummitrollene eller andre fantasiskapninger, som Snusmumrikken og Filifjonka. Tove Jansson tar opp alvorlige temaer, som søskensjalusi, lengsel, sorg og ensomhet – noe som gjør dette til en ganske mørk novellesamling. Boken er ikke åpenbart skrevet for barn, og de ulike novellene har heller ikke åpenbar sammenheng med hverandre. Den litt triste, underfundige og poetiske stemningen i tekst og tegninger, som så ofte preger Tove Janssons verk, er allikevel en rød tråd.

    Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Katrine Kalleklev

    Jenta som ikke kunne bli sint

    Tittelnovellen «Det usynlige barnet» starter en mørk regnværskveld: Mummifamilien sitter på verandaen og renser sopp. Plutselig dukker vennen Tootikki opp, sammen med en usynlig jente som heter Ninni. Hun er blitt usynlig fordi den hjerteløse tanten stadig har skremt henne, med iskald ironi.

    Hun var ironisk fra morgen til kveld, og til slutt begynte ungen å blekne i konturene og bli usynlig. Sist fredag kunne hun ikke se henne i det hele tatt.

    Tootikki håper Mummitrollene kan få henne synlig igjen, og de tar henne imot med kjærlighet: Ninni blir straks et fullverdig familiemedlem. Mummimamma leter fram mormorens gamle notater, og finner en oppskrift på en kur som skal hjelpe «hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se». Hun syr en søt kjole til henne, og gir henne epler og sukkertøy. Hun forteller også de andre barna at de aldri må snakke til Ninni om den fæle tanten.

    Detalj fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Katrine Kalleklev

    Sakte, men sikkert blir den sjenerte Ninni gradvis mer synlig – først kommer føttene fram og så resten av kroppen. Kjærlighet og trygge omgivelser hjelper. Allikevel: Ansiktet er fortsatt usynlig!

    «Hun kan ikke leke», mumlet Mummitrollet og var veldig skuffet.
    «Hun kan ikke bli sint», sa lille My. «Det er det som er i veien med henne. Hør her», fortsatte My og gikk tett innpå Ninni og så truende på henne, «du får aldri ditt eget ansikt før du har lært å slåss. Tro meg, du».

    Den frittalende Lille My har visst rett. På en familieutflukt til havet later Mummipappa som om han skal kaste Mummimamma i vannet. Ninni, som aldri før har sett havet, tror det er farlig. I fullt raseri biter hun derfor Mummipappa i halen så han faller i vannet. Akkurat da kommer endelig ansiktet hennes til syne! Når hun deretter ser det komiske i situasjonen, begynner hun å le, helt ustoppelig. Endelig får hun utløp for sine innestengte følelser.

    Jeg synes dere har forandret ungen så hun er blitt verre enn lille My. Men hovedsaken er jo at hun synes.

    Oppslag fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Katrine Kalleklev

     Lengselen etter å få være i fred

    Det var engang en hemul som jobbet i et tivoli, men det behøver jo ikke alltid bety at man har det så forferdelig morsomt. Han klippet hull i folks billetter for at de ikke skulle kunne ha det morsomt mer enn en gang, og bare det kan jo gjøre en bedrøvet hvis man holder på med det hele livet.

    Mange av fortellingene i boken skildrer karakterer som ikke helt finner seg til rette i livet og som lengter etter noe annet.  I «Hattifnattenes hemmelighet» drar Mummipappa langt av sted for å «finne seg selv». «Hemulen som elsket stillheten» er en fortelling om en dagdrømmende hemul som ikke er tilfreds med livet som billettklipper på familiens bråkete tivoli. Familien tror at han elsker sin jobb, men hemulen gleder seg mest til å bli pensjonist – da skal han gjøre akkurat det han har lyst til, i fred og ro.

    «Du er alene og har ingenting å gjøre», sa de andre hemulene vennlig. «Så det kan vel kvikke deg opp å hjelpe til litt og være sammen med mennesker».
    «Men jeg er aldri alene», prøvde Hemulen å forklare. «Jeg får ikke tid. Det er så mange som vil kvikke meg opp. Unnskyld, men jeg vil så gjerne …»
    «Det er fint», sa familien og klappet ham på skulderen. «Sånn skal det være. Aldri alene, alltid på farten».

    Oppslag fra boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Katrine Kalleklev

    Han trenger imidlertid ikke vente så lenge. Etter et åtteukers regnvær går tivoliet i stykker. Hemulen får tilbud om å være billettklipper på familiens planlagte skøytebane, men klarer heldigvis å takke nei. Han tar mot til seg og forteller familien om sin innerste drøm: Han vil bygge verdens vakreste dukkehus. Dessverre begynner alle å le, og han føler at drømmen går i stykker. Allikevel får han endelig mulighet til å prøve ut ensomheten. Han får nøklene til farmorens forlatte, gjengrodde park og låser seg inn:

    Han eide måneskinnet mellom stammene, han ble forelsket i de vakreste trærne, han bandt kranser av løv og hengte om halsen på seg, og han hadde nesten ikke hjerte til å sove den første natten.

    Men det tar ikke lang tid før barna fra tivoliet dukker opp. De lengter etter sin snille «tivolionkel» og tror de gjør ham en tjeneste ved å gi ham bitene som de har samlet opp etter det ødelagte tivoliet. Nå håper de han vil bygge det opp igjen, i parken.

    En tapt og underlig verden av tre, silke, ståltråd, papir og rustent jern. Den stirret bedrøvet og forventningsfullt på Hemulen og han stirret tilbake på den i panikk.

    Men hemulen har jo endelig bestemt seg for å bare ta hensyn til seg selv – etter å ha stått på for andre hele livet. Han murer seg inne bak låste grinder og prøver desperat å bygge sin private hytte. Men han klarer ikke å konsentrere seg: De forventningsfulle barna sitter på gjerdet og følger med på alt han gjør. Hytta raser sammen, og han gir etter for presset. Av restene etter det gamle tivoliet, bygger han så opp et annerledes og fantastisk tivoli inne i sin egen park:

    «Sett i gang», sa Hemulen. «Men husk at dette er ikke et tivoli, det er stillhetens park».

    Illustrasjon fra novellen «Cedric» i boken Det usynlige barnet (1963) av Tove Jansson. Foto: Katrine Kalleklev

    Artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Magifabrikk.

  • En promenade gjennom en magisk stjernehimmel

    Grandville

    Den franske tegnekunstneren og satirikeren Grandville (1803–1847), eller Jean Ignace Isidore Gérard – som han egentlig het, er en av mine favorittkunstnere. Han var en foregangsmann innen moderne bildebokkunst på 1800-tallet og laget også politiske karikaturer, for eksempel i vittighetsbladet La Caricature. Han er særlig kjent for sine surrealistiske, burleske illustrasjoner av blant annet mennesker med dyrehoder og fantasifulle drømmelandskap.

    Illustrasjon/bokside fra boken Un autre monde (1844) av Grandville. Kilde: archive.org

    Oppvokst i kunstnerfamilie

    Etsning/portett av Grandville, utført av
    Émile Lasalle 1840

    Han ble født 1803 i Nancy, i det nordøstlige Frankrike. Familien hans var i kunst- og teaterbransjen. Kunstnernavnet Grandville, som han overtok, var artistnavnet til hans skuespillerbesteforeldre. Grandville fikk sin første tegneundervisning av faren sin, som var miniatyrmaler.

    Som 21-åring flyttet han til Paris, og han begynte å utgi illustrerte humoristiske bøker, også med tekst. Illustrasjonene ble da publisert i form av håndkolorerte litografier trykket opp etter hans originaltegninger. (Litografitrykk var datidens metode for reproduksjon og mangfoldiggjøring, og ble utført ved profesjonelle trykkerier). Han gjorde stor suksess noen år etter, med boken Les Métamorphoses du jour (1828–1829), som inneholder 70 humoristiske scener der han hadde tegnet menneskene med dyrehoder. Tegningene var ment som satiriske kommentarer over den noe snobbete middelklassens Paris. Etter hvert fikk han oppdrag som karikaturtegner for aviser og tidsskrifter, og ble populær.

    Les Métamorphoses du jour

    Bokillustratør

    Fra 1835 gikk han bort fra å være avistegner og brukte tiden mest på å bare være bokillustratør. Han illustrerte flere berømte klassiske verk, som for eksempel La Fontaines fables og Daniel Defoes Robinson Crusoe. Men han fortsatte også å gi ut egne bøker, der han for fullt kunne boltre seg i sitt særegne, surrealistiske og originale univers. To av hans hovedverk er Un autre monde (1844) og Les fleurs animées (1847) .

    Grandville ga ut flere bildebøker for voksne, blant annet Un autre monde (oversatt til norsk: En annen verden) i 1844. (H. Fournier, Paris.) Boken handler om en parallell, surrealistisk virkelighet. Kilde: Archive.org

    En pioner for en annen verden

    Han ble bare 43 år! Men allikevel rakk han både å bli bemerket og populær i sin samtid og etterlot seg en rekke tegninger og illustrerte bøker, med tekster. Mange av motivene er temmelig sære … noe jeg selvsagt elsker. De er som hentet fra en slags parallell virkelighet. Det er både skummelt og vakkert der, men framfor alt spennende. Ettersom det er gått en stund siden han døde, er bildene hans frigitt til offentligheten. På Archive.org ligger flere av hans utgivelser (fransk tekst).

    Grandville med sine grotesk-fantastiske verdener var litt forut for sin tid, og har vært en inspirator både for senere surrealister og for utøvere innen sjangeren fantastisk litteratur. Han utforsket jo faktisk også underbevissthetens mysterier flere år før Freud kom på banen med sin drømmetydning. Grandvilles dyrelignende figurer var antageligvis også en inspirasjonskilde for forfatteren Lewis Carroll da han skapte Alice’s Adventures in Wonderland (1865, i norsk oversettelse: Alice i eventyrland). 

    Baudelaire var kritisk

    Den berømte franske poeten og kunstkritikeren Charles Baudelaire (1821–1867) var imidlertid ikke like begeistret (som meg) for Grandvilles kunstneriske uttrykk. Han anmeldte flere av datidens kunstnere og syntes Grandvilles oppned-verden var humorløs, usunn og urovekkende. Baudelaires utsagn nedenfor (engelsk oversettelse) er klippet ut fra boken Baudelaire and Caricature: From the Comic to an Art of Modernity av Michele Hannoosh:

    … as for me, I find him terrifying. For unfortunately it is the artist that interests me and not his drawings. When I step into the work of Grandville, I feel a certain uneasiness, as though I have entered an apartment in which the disorder were systematically organized, where the absurd cornices propped themselves against the floor, the pictures looked deformed as through an optician`s glass, the objects hit one another obliquely by the angles, the furniture stood with its legs in the air, and the drawers slid inward instead of out.

    Sopper som blir til paraplyer mens du sover

    En sopp som blir til en paraply, som igjen blir til en ugle … via en blåsebelge, et par brennende hjerter gjennomhullet med Amors pil, som igjen blir til en nål i trådsnelle, før alt forvandles til en vogn med tre vakre hester som rir deg ut i den magiske stjernehimmelen …  – Det er bare å bli med, la seg forføre inn i Grandvilles fantastiske (og litt foruroligende) drømmeverdenen! Hvis du tør …

    Grandville: «Second rêve. – Une promenade dans le ciel» 1883. Magasin pittoresque.
    Kilde:
    Archive.com
    Grandville: «Premier rêve. – Crime et expiation.» 1883. Magasin pittoresque.
    Kilde:
    Archive.com
    Illustrasjon/bokside fra boken Un autre monde (1844) av Grandville. Kilde: archive.org
    Illustrasjon/bokside fra boken Un autre monde (1844) av Grandville. Kilde: archive.org
    Illustrasjon fra boken Les fleurs animés (1847). Kilde: Archive.org
    Tittelblad til Un autre monde (1844). Kilde: Archive.org

    Kilder